Hege aka. Higi

Sa jeg ikke at jeg var livredd for at jeg måtte ta blodprøve? Jo. Måtte jeg ta det? Ja. Det var som å be om trøbbel...
Jeg kommer et kvarter for tidlig til legekontoret, siden Kim sa at det kom til å ta meg minst 20-25 minutter å gå dit, siden jeg går så sakte. In your face! Alle vet at jeg går sykt fort til å være så lita. Men jeg har ikke noe imot å vente. Jeg satt tålmodig og ventet på min tur.
Da det endelig var min tur, spurte legen hvordan jeg hadde det. "Jeg er kjempe nervøs for at du skal ta blodprøve på meg" svarte jeg. Han sa at han ikke kom til å gjøre det, men at vi skulle se hva som skjedde. Så gikk legetimen forbi og siden jeg nevnte allergi, så måtte jeg ta blodprøve for å finne ut hva jeg er allrgisk mot. Jeg tester meg for blandt annet rotter, katt, hund og melk. Legen min ledet meg til et annet rom der en hyggelig ung dame skulle ta blodprøven på meg. (HAN skulle ikke ta blodprøve, nei. Den sniken) Siden jeg har hatt en tendens til å bli skikkelig dårlig etter blodprøver, så skulle jeg ta den liggende. Hun stakk meg og fylte to glass. Det gikk egentlig greit. Jeg følte meg ikke så ille. Jeg ble liggende en liten stund, men tenkte at "Hey jeg føler meg ikke så verst." Så jeg reiste meg og snakket med en annen dame jeg skulle betale til og som skulle få mobilnummeret mitt.
Plutselig så jeg masse små svarte prikker og det ble bare flere og flere av dem, og jeg kunne nesten ikke høre hva damen bak disken sa lenger. Jeg svarte bare fort på det jeg hørte og ville gå og sette meg på noen stoler jeg skimtet ved en dør. Så hørte jeg til slutt ikke noe av det damen sa og beina mine forsvant under meg. To par hender og armer tok tak i meg og førte meg tilbake til senga jeg kom fra og la meg ned igjen. Jeg kunne ikke se noe særlig, hørte bare stemmer, men husker ikke hva de sa. Jeg bare ba om å få veska mi som jeg hadde lagt igjen på disken.
Så jeg ble liggende der en stund og det ble etterhvert færre og færre prikker og ingen hørsel går over til å bli intens susing før det gikk over, og jeg kunne høre ordentlig. Legen min kom innom en gang iblandt samt begge de hyggelige damene jeg hadde snakket med tidligere. De spurte hvordan det gikk med meg, ga meg vann og la veska mi og vekslepengene jeg aldri klarte å ta imot på en stol. Hun som tok blodprøven på meg spurte om jeg ble dårlig av stikk i fingeren også, for hun ville ta blodprosenten min. Jeg sa det gikk greit "Ta den armen som allerede er ødelagt" sa jeg.
Etterhvert som jeg følte meg bedre, sa jeg til den ene damen at jeg var litt redd for å gå hjem igjen, så de bestilte taxi til meg og ga meg et sånt kort jeg skulle gi til sjåføren.
Så jeg tok drossje og ga kortet til sjåføren, men siden jeg ikke hadde egenandelskort på meg måtte jeg betale beløpet likevel. Det dreit jeg egentlig i, jeg ville bare legge meg på sofaen igjen uansett hva det ville koste. Så jeg gikk ut av drossjen med jakken halvt på meg og skjerfet hengende og veska slepende på bakken med åpen glidelås. Jeg møtte også de to jentene som er naboene våre (jeg tror de er lesber) i gangen og jeg må ha sett ut som en mentalcase for dem. Der jeg stirret tomt ut i luften og hadde klærne på halv tolv.
Men jeg kom meg da inn, og nå ligger jeg på sofaen, og her skal jeg bli.
Jeg er litt sår i armen, men de tok tak i meg i tide da jeg holdt på å besvime, så jeg falt ikke å slo meg, ihvertfall.

Så det var min dag på legekontoret. En skikkelig morsom dag med andre ord.
Men jeg må si at alle som jobber der er skikkelig hyggelige og flinke. Jeg er kjempe fornøyd med legen min og de andre som jobber der har vært skikkelig koselige folk. De tok godt vare på meg alle sammen :P